Modul 1 - Generelt om foreldreutfordringer og fallgruver

Formålet med e-RISK for foreldre er å bidra til at foreldre støtter sitt engstelige barn på en mest mulig hensiktsmessig måte. For de fleste foreldre er det utfordrende å være vitne til at eget barn sliter med angst. Mange blir rådville og vet ikke helt hvordan de skal håndtere mange situasjoner i hverdagen. 

e-RISK som er bygd på kognitive atferdsterapeutiske prinsipper kan gjøre deg som forelder eller nær omsorgsperson tryggere og mer sikker på hva som kan være lurt å gjøre for å møte angsten på en hensiktsmessig måte

E-RISK for foreldre består av tre moduler:

1. Generelt om foreldreutfordringer og fallgruver: Her vil hovedfokus være på hvilke måter angsten kan påvirke ungdommen og familielivet, samt uhensiktsmessig tilrettelegging for angsten.

2. Egne foreldreutfordringer: Her er hovedfokus på hvordan jobbe med egne utfordringer for å støtte egen ungdom på en best mulig måte.

3. Foreldrestøtte gjennom eksponeringstrening: Her er hovedfokus på hva foreldre kan gjøre når barnet gjennomgår eksponeringstrening enten det er i regi av skolehelsetjenesten, BUP eller der foreldre på egenhånd gjennomgår e-RISK sammen med sin ungdom.

• For å få større forstålese av hva angst er, anbefaler vi deg å gjennomgå alt det andre innholdet i e-RISK. Dette gjelder spesielt de sju ungdomsmodulene og de sju hovedfilmene. Når det gjelder modulen "Typer angst" tilrås det å gjennomgå den eller de angsttypene som ligner mest på den angstformen som ditt barn sliter med.
• Dersom barnet ditt sliter med moderat til alvorlig angst anbefales det at du søker hjelp hos fagpersoner som har kompetanse i å behandle angstlidelser, enten det er i skole-eller spesialisthelsetjenesten. Det anbefales også å søke hjelp fra andre instanser dersom det å bruke e-RISK på egenhånd ikke har god nok effekt

Hvor påvirket familien blir av at ett eller flere av barna sliter med engstelse kommer an på hvor alvorlig angsten er. Jo alvorligere angst, dess mer vil resten av familien bli berørt. Når en i familien har angst vil det i større eller mindre grad føre til begrensninger for hva de andre i familien kan gjøre og ikke gjøre. Dette pleier å være tilfellet for de aller fleste familier. 

Ofte sliter foreldre med dårlig samvittighet overfor søsken da mye av oppmerksomheten går til barnet som har angst. Foreldre kan kjenne på at de verken har tid eller krefter til å ivareta søsken slik de skulle ønske og helst ville ha gjort. 

Se en filmsnutt der noen foreldre som har gjennomgått gruppeterapi forteller om hvordan ungdommens angst påvirket familien

Å møte sitt engstelige barn på en hensiktsmessig måte i en travel hverdag kan være utfordrende. Det de aller fleste foreldre gjør intuitivt er å legge til rette for at barnet skal slippe å kjenne på angst. De fleste foreldre vil naturlig trygge barnet slik at barnet ikke skal ha det ubehagelig.

Paradoksalt vil mye trygging ha motsatt effekt, nemlig at det øker engstelse og unngåelse. Og som igjen gjør barnet ditt mer utrygg og engstelig. Det kan også gjøre at ungdommen ikke får nødvendige erfaringer med egen mestring og økt selvstendighet. Unge trenger  at de voksne gradvis trygger mindre og mindre slik at de kan kjenne på mestring ved å tørre å gjøre ting de er redde for.  Det er en stor fallgruve at de voksne rundt kun trygger, uten en plan for at ungdommen skal trene på å utsette seg for ting han/hun frykter.

Det meste av tilrettelegging kan imidlertid være hensiktsmessig så lenge det er en del av en felles plan om gradvis eksponering.

Et godt tips er å hjelpe barnet til å føle- ikke til å føle seg bedre. Barn trenger bekreftelse på at det er vondt å kjenne på engstelse, men de trenger samtidig at foreldre i ord og handling viser at det ikke er farlig å ha angst.

Overdreven frykt for ting som egentlig ikke er farlig løses ikke gjennom trygging og unngåelse, men ved å at barnet lærer å tåle å kjenne på angst. Og for av barn skal tørre å utfordre angsten trenger de voksne rundt seg som tåler å se at barnet "midlertidig" har det vondt. Barnet trenger å pushes ut av komfortsonen på en støttede måte.

Nedenfor er det beskrevet tre fallgruver som foreldre til barn ofte havner i. 

1. For snill og ettergivende

• Den største fallgruven for foreldre er at de gjør alt for mye for at barnet skal unngå å kjenne på ubehagelige følelser. Ofte i aller beste mening får barnet hjelp av foreldre til å unngå - ikke til å utsette seg for det som barnet frykter. 
• Foreldre i denne kategorien vil ofte strekke seg langt for at barnet skal slippe å kjenne på angst. For å unngå konflikter, gråt og angstanfall velger disse foreldrene heller å gi etter enn å tåle reaksjonene fra eget barn.
• Foreldrene er ofte redd for at angsten skal eskalere dersom de pusher barna til å gjøre ting som barnet frykter. De kan også være redde for at de skal bli avvist av barnet og få en dårligere relasjon til barnet.

2. For streng og ridgid

• Selv om den største gruppen foreldre til engstelige barn er "snille" og ettergivende, er det noen som har en såkalt "ta deg sammen"-holdning. De har liten forståelse av hvor ille det for barnet å kjenne på angst. Og de kan fort kjefte og bli sint på barnet i når barnet ikke tør å gjøre ting på grunn av angst. Ofte vil de presse barnet urimelig hardt til å utsette seg for situasjoner som barnet ikke har sjanse til  å håndtere.
• Drivkraften bak en slik foreldrestil kan være at de ikke vil at barnet skal bli "veikt" eller føle for mye på ting

 

3. Mix av 1 og 2

• En tredje gruppe foreldre er de som er ettergivende og tålmodig en lang stund, helt til de sprekker og reagerer med sinne og irritasjon i situasjoner der barnet nekter å gjøre ting som det frykter.
• De fleste har en mix, der en veksler mellom ytterpunktene. Har en vært ettergivende lenge, kan en brått bli utålmodig og rigid. Har en vært streng og rigid lenge kan en brått bli ettergivende. Foreldre vil likevel ofte være tilbøyelig til å holde seg mest til en av foreldrestilene.

I filmene nedenfor forteller Julie og Ingeborg hvordan deres foreldre og lærere snudde fra å være altfor "snille" og ettergivende til å pushe og støtte på en god måte.

I løpet av en skoledag kjenner en del foreldre seg mer eller mindre tvunget til å svare på SMSér eller telefoner for å trygge eget barn. De gjør det selv om de egentlig verken har tid eller krefter til å gjøre det. Denne type forsikring gjør at ungdommen får en lettelse av angsten der og da, men den store ulempen er at ungdommen ikke lærer seg til å stole på egen evne til å stå i situasjonen og regulere egne følelser.

Når barnet signaliserer et behov for å bli trygget i forhold til overdreven engstelse koster det mange foreldre mye å la være å møte barnets behov for trygging. Å slutte med uhensiktsmessig trygging og forsikring krever øvelse og vilje hos deg som forelder til å tåle å kjenne på egne ubehagelige følelser.

Se en film der en mor møter sin sønns engstelse med og uten forsikring. 

Et godt tips for å redusere overdreven forsikring og trygging er å gjøre følgende: 

1.  Forklar ungdommen din at bruk av forsikring gjør at angsten over tid blir verre, selv om det reduserer angsten der og da.

2.  Lag en avtale med ungdommen din at han/hun ikke skal spørre om forsikringer. Avtal en frase som du som forelder kan bruke når ungdommen din spør om forsikringer likevel. En slik standardsetning kan f.eks være "Husk avtalen"  eller "Forsikring hjelper ikke"

3. Når ungdommen din kommer i en situasjon hvor han/hun spør om forsikring så bruker du avtalt frase eller standardsetning. Så når ungdommen din for n´te gang spør "Kan jeg bli syk av å ta på dørhåndtak" eller "Kan du fortelle meg akkurat hva som skal skje i morgen" så bruker du en slik standardsetning uten å gå inn i videre diskusjoner. 

I filmene nedenfor kan du som forelder se to varianter av hvordan far til Ingeborg møter hennes forsøk på å unngå muntlig presentasjon. I den første filmen tilrettelegger faren på en uheldig måte og i den andre filmen blir hun utfordret på en bedre måte.

Å hjelpe barn til å unngå  er mer regelen enn unntaket for foreldre som har barn som sliter med engstelse. Å bli oppmerksom på  egen rolle i hvordan en som forelder tilrettelegger for unngåelse er viktig for å klare å slutte med uhensiktsmessig tilrettelegging. Nedenfor er det beskrevet vanlige måter som foreldre trygger sitt engstelige barn på:

Sosial angst 

• Lar være å dra på sosiale treff sammen med barnet sitt.
• Tar kontakt med lærer for at barnet skal slippe all muntlig aktivitet.
• Spør om ting i butikker på vegne av barnet
• Tillater at barnet ikke trenger å ringe til andre personer-både kjente og ukjente
• Slutter å invitere andre mennesker på besøk
• Lar barnet bli hjemme når barnet sier at han/hun er syk, selv om det ikke er noen tegn til sykdom.
• Godtar at barnet er mye hjemme fra skolen.

Panikklidelse

• Forsikrer barnet om og om igjen at det ikke kommer til å kollapse eller bli gal.
• Godtar at barnet ikke vil delta på aktiviteter som øker pulsen
• Forsikre barnet om at det ikke kommer til å få hjerteproblemer
• Gir etter for press på å komme til legen fordi barnet tror det feiler det noe somatisk
• Tilrettelegger for at barnet skal slippe situasjoner der barnet tror det kan få panikkanfall
• Ringer til skolen for at barnet skal slippe aktiviteter der barnet tror de kan få panikkanfall

 

Agorafobi

• Lar være å reise på ferie fordi barnet ikke tør å fly
• Kjører barnet på skolen og fritidsaktiviteter fordi barnet ikke tør å ta buss 
• Kjøper ting i butikken for barnet
• Bestiller kinobilletter slik at barnet alltid sitter helt ytterst.
• Sørger for at barnet alltid sitter nærmest mulig utgangen

Separasjonsangst 

• Sørge for at barnet aldri er alene hjemme
• Følge barnet til skolen hele eller deler av skoleveien
• Legge til rette for at barnet slipper å være alene i butikken uten foreldre
• Legge til rette for at barnet alltid er i samme hus eller rom som foreldrene
• La være å gå ut sammen med ektefellen på konsert eller kino fordi en alltid må være hjemme
• La barnet få lov til  å sove i samme rom som foreldrene
• Alltid svare på SMS eller telefoner fra barnet

Generalisert angst

• Forsikre barnet om at det ikke kommer til å skje noe galt
• Sørge for at barnet alltid vet i detalj hva som skal skje
• Minske alle mulige usikkerhetsmomenter i hverdagen
• Aldri gjøre noe spontant uten at barnet er overdrevent godt forberedt på hva som skal skje
• Svare på alle SMS som barnet sender for å sjekke at ikke noe er galt

Spesifikk fobi

• Lar være å gå på bærtur fordi barnet har ormefobi
• Hjelper barnet å unngå situasjoner der han/hun kan møte det som barnet er redd for (hunder, tannlege, edderkopper, mørke mm)

OCD

• Sjekker elektriske apparater som komfyr, elektriske kontakter og TV før barnet legger seg eller forlater huset slik at barnet slipper å gjøre det selv.
• Godtar at barnet kun kan sitte på spesielle stoler i huset
• Vasker overdrevent mye tøy fordi barnet har en følelse av at det er skittent selv om det ser rent ut.
• Godtar at barnet bruker alt varmtvannet når han/hun dusjer
• Godtar at alle i huset dusjer når de kommer hjem, slik at den som har OCD ikke skal risikere å bli smittet av bakterier/skitt utenfor huset
• Kjøper inn overdrevent mye såpe og sjampo
• Vasker sengetøyet til barnet hver dag
• Gir barnet forsikringer og dersom forsikringen ikke er sagt på rett måte så må den sies helt til den sies slik som barnet ønsker

Du har nå svart på spørmål knyttet til grunner til at du eventuelt tilrettelegger for ditt barns engstelse. Dersom du har en del svar der du skriver "stemmer av og til" eller "stemmer i stor grad" er det sannsynlig at du tilrettelegger mer enn det som vil være nyttig for barnet ditt.

Skriv gjerne inn i boksen under hva du tror skal til for at du skal klare å tilrettelegge mindre. 

Mange foreldre til engstelige barn prøver å skjule for omverdenen at de har ett eller flere barn som sliter med angst. De er ofte ikke så åpen om at barnet sliter, selv til de nærmeste rundt seg. 

Grunnene til at det kan være vanskelig å være åpen kan være flere. Under kan du lese om vanlige årsaker til at en del foreldre vegrer seg for å være åpen om at eget barn sliter med angst.  

Hvorfor kan det være vanskelig å være åpen om at eget barn sliter med engstelse?

• De andre vil tenke at jeg er en dårlig forelder
• Jeg er opptatt av å holde en perfekt fasade utad
• Jeg er redd for at andre ikke vil vise forståelse
• Jeg er redd for at andre vil bagatellisere problemene til barnet mitt
• Jeg skammer meg over at barnet mitt sliter
• Jeg er redd for å bli møtt med kritikk for at jeg blir overbeskyttende
• Jeg synes det er vanskelig å utlevere barnet mitt
• Jeg er redd for at andre skal få et feil inntrykk av barnet mitt

Mange foreldre har skyldfølelse og er redd for at det er deres skyld at barnet deres sliter med angst. De er redde for at de har gjort noe feil slik at barnet har utviklet angst. Det finnes ikke noe enkelt svar på hvorfor noen utvikler angst, mens andre ikke gjør det. Det er mange faktorer som bidrar til utvikling av angstplager og det er ofte en blanding av faktorer i miljøet og biologiske/genetiske forhold. Både barn som har opplevd mye belastninger og de som kommer fra fra hjem uten særlige belastninger kan utvikle angst. 

Selv om hvem som helst egentlig kan utvikle angst, vet vi samtidig fra forskning at det er større risiko for å utvikle angst dersom barnet  har opplevd mange påkjenninger i livet. Det kan også være en større risiko for å utvikle angst dersom foreldre selv sliter med angst og der foreldre er overdrevent beskyttende. Noen barn har også et medfødt temperament som gjør at de er mer disponert for å utvikle angstplager enn andre. Modelllæring kan også ha sammenheng med hvem som utvikler angst. Dersom for eksempel en mor altid blir hysterisk hver gang hun ser en edderkoppp er det ikke så rart at barnet "arver" frykten for edderkopp. 

Uansett hva årsaken til angsten måtte være har det ikke så mye å si i forhold til å få effekt av behandling bygd på kognitive prinsipper.

I modul 2 vil du lære mer om hva som kan være dine personlige eventuelle utfordringer når det gjelder å støtte ditt barn på en best mulig hensiktsmessig måte.