Noe av det viktigste som hjelper på angst er å face angsten, altså å gjøre det du ikke tør.
Det kalles eksponeringsterapi.
Hvordan synes du det var å gjennomføre eksponeringsterapi?
Jo altså først forsøkte jeg jo å sette meg et mål om å gjøre det som jeg syntes var vanskeligst. Så prøvde jeg å lage en sånn liste med ting som lignet litt på det, men som ikke var like vanskelig. Og, så når jeg tok det gradvis klarte jeg plutselig ting som hadde vært helt umulig før.
For meg var det sånn at når jeg klarte ting under eksponerings-øvelser, så var det mye mindre skummelt når ting skjedde i virkeligheten for da kunne jeg liksom tenke at jeg hadde klart noe som var mye verre.
Men det var ikke noe gøy når vi skulle gjøre øvelser. Jeg grudde meg en god del, for jeg visste liksom at vi skulle gjøre ting som jeg egentlig var redd for å gjøre.
Mæ au, men så ble det bedre etter hvert, for jeg skjønte jo at det hjalp. Selv om det var ubehagelig der og da, så visste jeg at det kunne hjelpe på sånn at ting skulle bli mindre ubehagelige senere.
Ja. Jeg tror også for meg at det var viktig å øve på det som var vanskelig ofte og i mange forskjellige situasjoner. Jeg tror fortsatt at jeg gjør noen av de samme eksponeringsøvelsene, men jeg tenker ikke så mye på det. Nå er det mere sånn at hvis jeg kjenner noe ubehagelig så tenker jeg at det skal jeg hive meg ut i.
Ja, det handler ikke nødvendigvis om å bli kvitt alle ubehagelige følelser, men å tåle de nok til at man klarer å gjøre de tingene man gjerne vil.